Hundsundet og Hundsund bro
Snarøykilen hadde, via et sund som het hund(e)sund, tidligere vannforbindelse til den bukta som i dag heter Hundesundet. Se detaljkart. Snarøya var en virkelig øy. Sundet var et vemmelig eller hundsk sted å ro. Dette kan være opprinnelsen til navnet Hundsund. Andre sier at navnet kommer av at her var det så grunt at en hund kunne vasse over.
Det ble bygget bro over Hundsund omkring 1730. Sundet ble gjenfylt omkring 1870. Da ble Snarøya landfast.
Brygga ved Hundsund het Ankerbrygga. Den er trolig fra slutten av 1700-tallet. Se detaljkart og det nederste bildet. Helt til høyre på det øverste bildet ser vi Lasteplassen der det var utskipning av tømmer.
Det var mye overtro knyttet til Hundsund bro. Syke kunne helbredes, friere kunne finnes osv. Kristian Kølle på Snarøen gård skriver i 1792 følgende: "Når et barn eller en voksen hadde vært sykelig, skulle dette, av et par kvinnfolk som møttes der imot aften, løftes tre ganger rundt broen, noe som skulle gjentas tre torsdagskvelder på rad, og de måtte ikke tale til hverandre ved handlingen. Denne seremoni skulle ha den virkning at den syke snart skulle miste sitt onde enten ved døden eller helbred."
En annen historie er denne: "Hvis en pike ville vite hvem hun skulde bli gift med så skulde hun en torsdag kveld ved fuldmåne gå til broen, stille seg midt på den, se lenge op mot månen og be om å få se den som hun skulde bli gift med. Derefter skulde hun ta en mynt, kaste den i vannet, (over skulderen sin) og så se over rekkverket."
Det fortelles at en pike på Fornebo hovedgård, som var meget ombeilet, ble overtalt av en venninne fra en av Stabækgårdene til å gå til Hundesundbroen for å få vite hvem hun skulle gifte seg med. Venninnens bror hadde flere ganger fridd til piken, men fått nei. Fornebofrøkenen lot seg overtale. Hun gikk ut på broen, så mot månen, kastet mynten og så over rekkverket. Der oppdaget hun ansiktet på venninnens bror, og da han neste gang fridde, fikk han ja. Gutten hadde gjemt seg under broen og hadde stukket ansiktet fort frem da piken så ned.
Da man i 1919 grov vannledning ut til Snarøya, fant man en god del pengestykker i mudderet under stedet der broen hadde vært.
Kilder:
Sørlie, Eigil. Snarøen og Rolfsøen. Vest for byen 5 (Asker og Bærum historielag.
Skrifter 1977−1981)
Thorvaldsen, Arne. (2006?). Historien om Langodden. Langodden Vel
